Om gutter og jenter – eller skoletapere og arbeidstapere

At guttene strever mer enn jentene med å passe inn i skolen, er vel kjent, og har vekket bekymring både blant fagfolk, foreldre og politikere.

Jentene finner sin plass i skolen, er flittige og lydige og flinke, lager pene, forseggjorte border og jobber lenge med leksene.  Gutta, derimot, er urolige, sliter med konsentrasjonen, skriver mindre pent enn jentene, fargelegger unøyaktig og gidder ikke legge bokbind på bøkene sine – langt mindre pynte dem med klistremerker og glitter. Hvis elevene i en skoleklasse skal skrive et dikt eller en fortelling, eller tegne en tegning,  er det jentene som «vinner» – sikkert som banken.

Og slik fortsetter det på sett og vis – gjennom videregående skole og høyere utdanning.

Men så begynner de unge å arbeide, og da setter guttene inn turbogiret! De velutdannede jentene med toppkarakterer ender opp i arbeidsintensive, lavtlønnede jobber, mens guttene som har hanglet seg gjennom skoletiden begynner på sine lysende karrierer. Fordi etableringen i arbeidslivet ofte sammenfaller med etablering av familie, forklares kvinners relativt svakere karriereutvikling hovedsaklig med deres fravær fra arbeidslivet gjennom svangerskap og fødselspermisjon. Det er nok sant – men kan andre forhold også være sentrale?

Hva er det som egentlig skjer gjennom skoletiden? Jo, skolen oppfordrer til flid og møye. Ikke bare skal du gjøre som du blir bedt om uten å stille spørsmålstegn ved det – idealet er at du gjør det ekstra pent og grundig også – at du investerer tid for at skolearbeidet skal bli 110%.  Jentene innretter seg etter disse forventningene – gutta sluntrer unna.

Hva skjer så når man begynner å jobbe?  I de aller fleste jobber er tid en knapphetsfaktor. Evnen til å prioritere arbeidsoppgavers viktighet, til å nøye seg med «godt nok» fremfor «perfekt» og å kunne leve med at enkelte oppgaver ganske enkelt må droppes – er sentralt. De færreste jobber,  i privat eller offentlig sektor,  belønner perfeksjonisme. Effektivitetskravene er viktige, enten man er sykepleier eller selger.

Og da er man i den absurde situasjon at guttas tilnærming – harelabben, minimumsstandarden, omtrentligheten – er måten å lykkes i arbeidslivet.

Og kvinnene forbigås,  på ny og på ny, uten å forstå hva som foregår. Så trekker de på skuldrene, lar karriere være karriere, og fokuserer i stedet på innredning av hjemmet. Her kommer nemlig erfaringen med kunstferdige border og omhyggelig fargelagte tegninger til sin rett!

Om detenemeddetandre

1964. Norsk. Liberal idealist som stemmer Høyre. Er fra landet, bor i byen. Jobber med rekruttering. Mener noe om det meste. Tenker, leser og lager mat.
Dette innlegget ble publisert i Mening, Politikk, Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s