Bollekringle – hveteboller i festform!

Jeg har alltid vært uhyre glad i boller. Mannen introduserte meg for sin barndoms «bollekringle» – vanlige boller, men satt såpass tett sammen på stekebrettet at det blir en sammenhengende kringle – eller kake. Med melisglasur på ser den festfin ut – og selv når den serveres naturell ser den vesentlig morsommere ut enn ordinære hveteboller. Den holder seg dessuten saftigere. Min vanlige bolleoppskrift er både superenkel og god:

Ha i en bolle:

  • 550 gram hvetemel
  • 110 gram sukker
  • 1/2 ts salt
  • 1 ts kardemomme
  • 1/2 pose tørrgjær

Bland dette. Smelt 50 gram smør, tilsett 350 gram melk og varm det opp til 37 grader. Ha dette over i bollen med de tørre ingrediensene, rør det såvidt sammen. Dekk bakebollen med plast. La heve til dobbel størrelse, rør rundt i deigen på ny, tilsett litt mer mel hvis den er veldig fuktig. La heve til dobbel størrelse på ny. Ha på melet bakebord, del i ca 20 emner, rull til boller, og sett disse med ca 1 cm avstand mellom bollene i sirkelform på et stekebrett dekket med bakepapir. Dekk til med plast, la heve til dobbel størrelse. Stek midt i ovnen ved 220 grader i ca 15 minutter – til de ser pent brune ut. Pensle bollene umiddelbart med melk, og dytt kringlen over på en rist for avkjøling. Melisglasur er valgfritt. Hemmeligheten med boller er som alltid at de smaker best nystekte! Vel bekomme!

Publisert i Oppskrifter | Legg igjen en kommentar

Hurra! Lettvint torsk!

I helgene før jul synes jeg det er hyggelig å lage en del av de julerettene som ikke egentlig er vår egen juletradisjon – så får ungdommen i huset er forhold til at også svineribbe og torsk kan være julemat. Svineribben ble lunkent mottatt – hvorfor komplisere et ellers elsket konsept med skinkestek, liksom?

Så idag prøvde jeg torsk. Jeg er nylig blitt oppmerksom på produktet STRØM torskeloin – altså ryggfiléter av oppdrettstorsk, som produseres og pakkes på samme høykvalitetsvis som SALMA-laks.

Det er et produkt etter min smak! Hvorfor har vi alltid akseptert å kjøpe fisk med skinn og bein, gjerne usløyet og med slørede, bebreidende øyne…? Man har jo aldri insistert på at vi skal kjøpe intakte, døde sauer, kalver eller griser i vanlige matvarebutikker? I slakteributikk i Paris så jeg riktignok uribbede duer og uflådde kaniner – uten at det heller trigget kjøpsrefleksene hos meg.

I travle liv er det deilig å få gryteklar råvare inn på kjøkkenet. STRØM torsk er et kjærkomment produkt, et godt supplement til SALMA-laksen. I konkurransen med frosne kyllingfiléter når «rund fisk» sjelden opp – men lekre fiskefiléter i enkel forpakning, fungerer utmerket!

Dagens middag ble meget vellykket: Pannestekt torskefilét etter STRØMs oppskrift, med dampet brokkoli, mandelpotetmos, rødvinssaus og spekeskinkechips. Anbefales!

Publisert i Hverdagsopplevelser, Jul, Oppskrifter, Uncategorized | Merket med | 1 kommentar

Juletrehogst

 Juleforberedelsene har gått sin gang, med pynting, baking og innkjøp av gaver. Snart er vi i mål! Stressfylt kan det være – å fly rundt i folksomme butikker på hodeløs jakt etter «noe»… 

Da er dagens opplevelse noe helt annet! Svigermoren min har hytte på fjellet med gran på tomten, og idag hadde mannen og jeg juletreoppdrag! Og det ble den mest stemningsfulle førjulsdagen man kan ha.

Koselig biltur i morgentimene – et geskjeftig ekorn reddet seg helskinnet over E18 i Asker! Videre gjennom vintereventyrlandskap til hytta. Bomveien var ikke måkt de siste par kilometrene. Frem skulle vi, og jeg gikk foran og holdt kontroll på høyre veikant, mens mannen kjørte bilen etter mine anvisninger i 30-50 cm snø. Gøy! Kaffe og knekkebrød i hytta før trefelling.

Treet som i høst under «blinkingen» så akkurat passe ut, viste seg å være kolossalt. Å hogge det er en ting – å buksere 4 meter grantre opp fra dalen i bunnløs nysnø er noe litt annet. Men opp kom vi, som gode venner og vel forlikte.

Og et par timer senere var treet vel plassert i svigermor Karins stue – nå skal det få tørke litt, før det pyntes – og så er det jul…  

Publisert i Hverdagsopplevelser | Merket med | 2 kommentarer

Parkeringskrøll

Siden julen nærmer seg, stifter jeg hyppigere enn vanlig bekjentskap med diverse kjøpesentre. Og samtidig, dessverre, med parkeringsselskapene som vokter kjøpesentrenes parkeringshus.

Naturligvis forstår jeg kjøpesentrenes behov for å unngå at folk bruker deres parkeringshus til langtidsparkering. Men hvorfor er systemet så tungvint?

Typisk må man først finne seg en parkeringsplass i en av de mange etasjene, deretter forlate bilen på søk etter en fungerende billettautomat. Der får man en lapp med «gratis parkering i 3 timer» som man må gå tilbake til bilen for å plassere på innsiden av ruten, før man altså kan lete seg frem til inngangen til senteret og allernådigst få lov til å begynne å handle…

Hvorfor står ikke billettautomaten ved innkjøringen, slik den gjør i andre parkeringshus? Man kunne hatt mulighet til å trekke gratisbillett der, men bli henvist til andre automater inne i parkeringshuset dersom man ønsker å kjøpe ytterligere parkeringstid.

Det ville spare den enkelte handlende for bortkastet tid ved hvert besøk. Det profiterer jo kunden på – men kanskje også kjøpesenteret? Noe av den ledige tiden kunne jo bli brukt til å handle mer?

Jeg mistenker at parkeringsselskapene ønsker at folk skal misforstå billettsystemet eller glemme å trekke billett – og at dette er årsaken til tungvintheten i systemet. Tabber fra de parkerende på dette feltet gir klingende mynt hos parkeringsselskapet! Og det trenger de vel, siden deres kontrakter med kjøpesentrene som regel er basert på null honorar fra senterene – inntektene kommer kun fra gebyrene kundene ilegges.

Her er det kjøpesentrene som i bunn og grunn belaster sine kunder direkte med kostnadene forbundet med å holde orden i parkeringshuset. Det kunne man teoretisk sett gjort med belysning, toaletter og heis også. Man unnlater å gjøre det, fordi det ville være for arbeidsintensivt i forhold til inntekten. Parkeringsgebyrene er imidlertid så høye, at det nesten funker. Og hvis man gjør logistikken rundt parkeringen litt mer tungvint enn den behøver å være – ja, da er det penger å tjene.

Finnes det parkeringsselskapet som kan tenke seg å forenkle prosessen slik jeg har beskrevet innledningsvis? Finnes de kjøpesentrene som ville foretrekke en slik leverandør? Selv om leverandøren da måtte få et driftstilskudd fra kjøpesenteret, som kundene ville måtte dekke – men på en mindre tidsintensiv måte. Tid er vår fremste mangelvare – det bør kjøpesentrene ta konsekvensen av.

Jeg er i alle fall en kunde som ville foretrekke et kjøpesenter som har foretrukket et slikt parkeringsselskap!

Publisert i Hverdagsopplevelser, Mening | 1 kommentar

Om gutter og jenter – eller skoletapere og arbeidstapere

At guttene strever mer enn jentene med å passe inn i skolen, er vel kjent, og har vekket bekymring både blant fagfolk, foreldre og politikere.

Jentene finner sin plass i skolen, er flittige og lydige og flinke, lager pene, forseggjorte border og jobber lenge med leksene.  Gutta, derimot, er urolige, sliter med konsentrasjonen, skriver mindre pent enn jentene, fargelegger unøyaktig og gidder ikke legge bokbind på bøkene sine – langt mindre pynte dem med klistremerker og glitter. Hvis elevene i en skoleklasse skal skrive et dikt eller en fortelling, eller tegne en tegning,  er det jentene som «vinner» – sikkert som banken.

Og slik fortsetter det på sett og vis – gjennom videregående skole og høyere utdanning.

Men så begynner de unge å arbeide, og da setter guttene inn turbogiret! De velutdannede jentene med toppkarakterer ender opp i arbeidsintensive, lavtlønnede jobber, mens guttene som har hanglet seg gjennom skoletiden begynner på sine lysende karrierer. Fordi etableringen i arbeidslivet ofte sammenfaller med etablering av familie, forklares kvinners relativt svakere karriereutvikling hovedsaklig med deres fravær fra arbeidslivet gjennom svangerskap og fødselspermisjon. Det er nok sant – men kan andre forhold også være sentrale?

Hva er det som egentlig skjer gjennom skoletiden? Jo, skolen oppfordrer til flid og møye. Ikke bare skal du gjøre som du blir bedt om uten å stille spørsmålstegn ved det – idealet er at du gjør det ekstra pent og grundig også – at du investerer tid for at skolearbeidet skal bli 110%.  Jentene innretter seg etter disse forventningene – gutta sluntrer unna.

Hva skjer så når man begynner å jobbe?  I de aller fleste jobber er tid en knapphetsfaktor. Evnen til å prioritere arbeidsoppgavers viktighet, til å nøye seg med «godt nok» fremfor «perfekt» og å kunne leve med at enkelte oppgaver ganske enkelt må droppes – er sentralt. De færreste jobber,  i privat eller offentlig sektor,  belønner perfeksjonisme. Effektivitetskravene er viktige, enten man er sykepleier eller selger.

Og da er man i den absurde situasjon at guttas tilnærming – harelabben, minimumsstandarden, omtrentligheten – er måten å lykkes i arbeidslivet.

Og kvinnene forbigås,  på ny og på ny, uten å forstå hva som foregår. Så trekker de på skuldrene, lar karriere være karriere, og fokuserer i stedet på innredning av hjemmet. Her kommer nemlig erfaringen med kunstferdige border og omhyggelig fargelagte tegninger til sin rett!

Publisert i Mening, Politikk, Samfunn | Legg igjen en kommentar

Keiserens nye klær – hos frisøren

Etter en travel dag i en travel uke hadde jeg fått en hardt tiltrengt kveldstime hos ny frisør. Jeg var god og sliten, og fullstendig klar for å legge mitt hårs skjebne i frisørens kyndige hender. Jeg er tillitsfull sånn. Den Gud har gitt et embede, må han også ha utstyrt med adekvate kvalifikasjoner. Så jeg gir carte blanche, og venter spent på resultatet. Min velværeopplevelse forringes av at jeg må velge så mye – om jeg vil henge fra meg kåpen på stumtjeneren, eller om jeg vil henge den på stativet?  Hvilken av de ledige stolene vil jeg sitte i? Hvilken av servantene vil jeg sitte ved? Hvor mye vil jeg klippe? Hvordan? Her sto beslutningene i kø. Sukk!

Det topper seg når han anbefaler meg å kjøpe en hårkur. Jeg er sliten, og derfor i utgangspunktet et takknemlig offer. Ja takk, svarer jeg. Det var dumt. For hvilken av de mange variantene skulle jeg kjøpe? Min forventning om et utvetydig ekspertråd ble ikke imøtekommet  Anbefalingene strømmet på, lenge etter at jeg overtalt og grei satt og knuget en dyr tube i hånden. Argumentene fortsatte å komme,  frem og tilbake i favør av forskjellige produkter. For hva skulle hårkuren bidra med? Fuktighet? Glans? Volum? Glatthet? Mykhet? Næring? Struktur? Forvirringen ble til slutt total.  – Jeg tror nok jeg tar denne, sa jeg, og viftet med den opprinnelige tuben. «- Ja, det er et godt valg», svarer frisøren, «den er veldig fin. Den inneholder molekyler«. Akkurat. Og så vandrer jeg ut i kvelden – minus slitte hårtupper og 1000 kroner. Men med molekyler!

Publisert i Hverdagsopplevelser, Prisme | Legg igjen en kommentar

Chocolatechip-caramel-pecan Cheesecake

Det er snart 20 år siden jeg fikk denne kaken servert i USA første gang. Hvilken orgie! Og den får meg til å skjønne at Norge er blitt mye rikere på disse årene. Javisst er kaken kaloririk, nå som da. Men ikke lenger like skrekkinngytende syndig. 2 pakker Philadelpia-ost? Pytt, det har vi råd til i en kake. Og velassorterte kolonialforretninger har fått chocolate chips – og selv de billigste kjedebutikkene fører kokesjokolade med 70% kakao. Ikke en kake å lage ofte, dette. Men iblant. Den ligner ingen andre.

5 dl kjekssmuler (Kornmo eller Digestive, f eks)
6 ss smeltet smør

400 gram karameller
1,5 dl ”evoporated milk” (eller Vikingmelk, eller 50/50 melk/fløte)

100 gram pecannøtter

500 gram Philadelphia-ost Original (ikke light-variant)
1,25 dl sukker
1 ts vaniljesukker
3 egg
125 gram Nestle-Tollhouse Semi-sweet chocolate chips eller tilsvarende med finhakket kokesjokolade, minst 70% kakaoinnhold

Smuler og smør blandes, trykkes ut i rund springform med diameter 24-26 cm. Lag en kant på 1,5 cms høyde langs formen. Forstek bunnen 10 min ved 180 grader, midterste rille.

Smelt karamellene i oppvarmet melk, rør til oppløst, hell blandingen på kjeksbunnen. Strø grovhakkede nøtter på.

Rør osten jevn med sukker og vanilje, rør inn et egg av gangen. Smelt sjokoladen i vannbad, rør den inn i ostekremen. Legg ostekremen med skje over karamell/nøtter (med skje fordi karamell og nøtter da ikke ”sklir”). Stek på midterste rille v 180 grader i 40 minutter. Skjær med kniv langs kanten, avkjøl i formen. Oppbevares i kjøleskap, men NB! Må romtempereres i 1 time før servering, ellers er karamellen beinhard.

Publisert i Oppskrifter, Uncategorized | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Gul glede – risotto med kantareller

Når det er blitt skikkelig høst, med mørke og regn og sikre utsikter til nok en vinter – da må solid trøstemat til. Og siden risotto er all trøstemats mor, og sopp hører høsten til, så gir kombinasajonen seg selv. Skogen bugner av kantareller i år. De gule er på hell, men høstkantarellene er tallrike! Ut og plukk, og i verste fall finnes de i butikken.

Med steinsopp er dette en italiensk spesialitet – risotto porcini – men kantarellene kler kombinasjonen safran/parmesan utmerket. Og velduftende, gullgult og vakkert blir det…. nyt….!

Til to personer: Finhakk en liten løk og en hvitløkskløft, surr det i olje i stekepanne på lav varme. Ikke bruk en trang kjele – stekepannen sørger for riktig avdampning for korrekt resultat. Tilsett 1/2 liter sopp, surr litt til, tilsett 2 dl arborio-ris, rør rundt, surr til risen er blitt oljeblank. Ha over 1/2 glass hvitvin. Tilsett litt knust safran, 1/2 ts knust, tørket oregano og en grønnsaksbuljongterning.

NÅ begynner jobben. Ha en kjele kokende vann på platen ved siden av, og tilsett øse for øse i risottoen, la det koke nesten tørt mellom hver øse, og rør hele tiden. Risen suger kraftig med vann – regn med 20 minutters røring. Smak. Når risen er gjennomkokt og risottoen passe saftig (som risgrøt, litt tynn), tar du pannen vekk fra platen og venter et minutt. Da har du i 50 gram revet parmesan og en smørklatt, smak evt. til med salt og pepper, og server pronto.

Litt rødvin til – og høsten er til å holde ut…

Publisert i Oppskrifter, Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Hvorfor man ikke skal lese bruksanvisninger

«- Blogg!», har jeg tenkt, utallige ganger de siste årene. Og etterhvert også fått spørsmål: «- Har du blogg, eller?». Nei. Det har jeg ikke hatt. Og ofte når jeg har følt behovet for å få publisert mine meninger, har jeg browset nettet etter blogg-verktøy. Og skjønt at uten «mellomtekniker’n» blir det vanskelig å få opp en side. Til idag.

En ufyselig regnværssøndag, med PC, god tid og litt krummere hals enn vanlig – skitt i bruksanvisningene, her går vi rett på. Og dermed er bloggen opprettet på null tid. Herregud, så lett. Og selvfølgelig er det uendeligheter av funksjoner jeg ikke har oversikt over. Men det kommer – hvis jeg har behov for dem. Nå er jeg lykkelig blogginnehaver. Med bare ett problem: Hva var det jeg hadde tenkt å skrive om igjen?

Publisert i Prisme | Legg igjen en kommentar