Sommerbrunsj

Med tenåringer i huset ville en tidlig frokost i sommerferien vært lite ideelt. Så man anpassar sig, som svenskene sier… Vi voksne får en stille morgenstund, som regel en sykkeltur også, før ungdommen er vekkbar. Kanskje har jeg kombinert stisykling med soppleting – en underkjent risikosport. God fangst resulterer i stuede kantareller.

Jeg steker halvstekte brød mens jeg tusler ut og plukker bær. Fra St. Hans har vi blåbær på tomten. Litt senere i juli er villbringebærene modne. Et par desiliter solvarme bær røres med ørlite grann sukker, og himmelsk syltetøy er resultatet. Hemmeligheten er å ikke avkjøle syltetøyet – da smaker det surt. Bær skal være tempererte! Det halvstekte brødet fra Kiwi dufter som et helt provencalsk hjemmebakeri etter 20 minutter i ovnen og kiler i nesen til de ennå sovende.  Vi dekker til frokost i det grønne med gammeldags blått og hvitt stråservise. Eggene freser i pannen mens ungdommen  trekkes ut av søvnen og ut til det dekkede bordet. Og der starter familiens felles dag.

Oregano – vikingenes smaksforsterker?

“Pizzakrydder”, kalte vi det i min barndom. Knusktørt og blekt på krydderglass som hadde vært veggpryd i butikkhyllene i lang tid. Og hjelpe meg, for en eksotisk aroma en teskje av dette stoffet kunne tilføre en spaghettisaus eller en pizza. Sydlandsk, natuligvis. Friske urter inngikk ikke i det jevne norske kjøkken den gang, med hederlig unntak for persille og gressløk. Selv dill var fremmedartet – svensk.

Det tok lang tid før jeg forsto at våre formødre hadde krydderhager. Min bestemor dyrket karve. Hun satt og renset den utenfor seterbua, og i flere ti-år etter hennes død har vi funnet karveflor på seterstølen. Er ikke det et vakkert minnesmerke?

Men altså oregano. Vi leide en gang en hytte som hadde en steintrapp ned til sjøen. Buskas vokste innover trappen, og når jeg løp raskt gjennom, luktet det – krydder. Grønn busk, lilla blomster. Oregano, viste det seg. Vill!  Og når man leser litt, skjønner man at dette er gammelt nytt. Vikingene brukte oregano. Og den vokser vilt over store deler av landet – opp til Rana, forteller Annemarta Borgen i den fenomenale boken “Urtehagen på Knatten”. Oregano het den ikke – navnet er importert senere. Men kung eller bergfrue het den. Du finner den ofte på tørre knauser sammen med mange slags markblomster. Er du usikker – knus et blad og lukt.

Jeg synes dette er en nyttig påminnelse om at gode ting kan gå i glemmeboken, men bli funnet frem igjen siden – om enn med nyere og fiksere navn…

Hva jeg vil gi mine barn

Mine barn er blitt store. I mange år syntes jeg oppveksten deres var uendelig. Familiemiddager, bursdager, skoleavslutninger, høytider og ferier kom i en stadig strøm. Nå er barna 13 og 15, store, kjekke unge gutter. Men også ungdommer som begynner å orientere seg ut mot en annen tilværelse enn den i familien vår. Hvor mange flere sommerferier vil vi tilbringe sammen, hele familien? Ikke mange. Mor kjenner absolutt separasjonsangsten!

En ting er å gå glipp av deres daglige tilstedeværelse. En annen ting er å bidra til at de klarer seg i voksenlivet – også når det butter imot. Vi prøver å fylle på med gode opplevelser. Somrene har vært sjø-preget i alle år – fra eldstemann skeptisk krøllet sine 4 måneder gamle tær i det kalde vannet. Fra lek med bøtte og spade har somrene utviklet seg,  med krabbefiske, opplæring i rokunsten med farfar, storsei-fiske med bestefar, svømming, snorkling, 9.9-hesters motor, vannski… Og i år oppdager vi igjen at større barn trenger nye utfordringer. Nylig kjøpte vi en liten, gammel selbåt – en Laser.  Gutta fattet interesse, og hele familien deltar med glød i lær-å-seile-prosjektet.

For gode opplevelser, sammen i familien, er viktig. Det er armeringen i byggverket livet. André Bjerke har sagt det finest av alle:

TIL UNNSETNING
Rapport fra livets krig: Din front er brutt
og slaget tapt. Du dør! Ditt spill er ute.
Da hender det. Som solblink i en rute
blir bilder tent i deg: Du så som gutt
to joller ved en brygge…en forbudt
morell på treet…røken fra en skute…
et mønster i en gammel sofapute…
Men hvorfor dette i ditt dødsminutt?
Hva strømmer til? De bilder som ble sett
en gang da syn og salighet var ett:
De skjulte kraftreserver i deg selv.
Morellen, røken, puten og to joller
har unnsatt deg i tide. Fronten holder.
                                                     Du lever! Du vil leve likevel.

Sykkel-lykke en forsommermorgen

Så heldig er jeg, at jeg om sommeren kan våkne i en morgenstille hytte, liste meg ut av sengen, hoppe i sykkelklærne, kose meg med en rask kopp kaffe og et knekkebrød på dørstokken – og sykle ut i den magiske skogen. I voksen alder tok jeg sykkelen med til – bokstavelig talt – nye stier. Ikke asfalt, ikke grusvei heller. Men sti. Der treffer jeg rev, elg, orm, fugl…

Lydene er fantastiske – om morgenen er det bare meg og den store skogen. Og luktene! De forandrer seg gjennom sesongen. I dette grønne juni-landskapet luktet det deilig, deilig grønt og nytt og friskt og løfterikt: – Du har en hel sommer foran deg, hvisker skogen. Det er da jeg kjenner takknemligheten over å få nyte enda en sommer, og Hans Hyldbakk formulerte det så fint i diktet “Vårsøg”: “Da væt e vår’n han e kje lenger oinna, at e får levva slik ein somar te.” God sommer!

Dream come true?

Jeg er glad i å lese. Jeg er glad i sjokolade. Opp gjennom livet har jeg naturligvis kombinert disse to preferansene iblant. Men helt siden tidlig ungdom har jeg hatt en  liten, inntil nylig ikke oppfylt dagdrøm om den ultimate avslapning – ligge i sofaen, være alene, ha verdens beste bok – og en eske Kong Haakon konfekt…!

I stressede situasjoner har dette vært et deilig bilde å ha på netthinnen.

Igår skjedde det. Boken holder mål – “Vinter i Madrid”, C. J. Sansom. Men som så ofte – drømmen er bedre enn opplevelsen. Lesestunden ble ukonsentrert. Å fokusere på boken og samtidig prioritere rekkefølgen på konfektbitene, var ikke lett.

Men verre var skuffelsen over produktet. Kong Haakon-konfekt har fra min tidligste barndom hørt høytidene til – jul, 17. mai, konfirmasjon. Den har vært en nasjonal stolthet – “skikkelig konfekt”, i motsetning til “utenlandsk”. Taxfree-handlende kunne gå på akkord med seg selv og komme hjem til jul med Aalborg akevitt i stedet for Løitens – men ikke med fremmede konfektesker. Bitene var de samme, år etter år. Og alltid en thriller om hvem som erobret gullkremmerhuset med marsipanfyll.

Esken er lett gjenkjennelig – utenpå. Men allerede når lokket fjernes, er noe galt. Bitene ligger ikke lenger hulter til bulter på norsk vis – nå ligger de strøkent organisert i halvsirkler på kontinental manér. Og så er bitene feil. Hvit sjokolade? Trøffeltopper? Rene nougat-biter? Hører ikke hjemme. De gullinnpakkede konfektene er blitt færre – og har ikke lenger sitt ordensbåndlignende magebelte av papir. Og verst av alt – kremmerhuset! Kremmerhuset inneholder nå en seig smørje udefinerbart konfektfyll – ikke den faste, elegante marsipanen vi husker.  Kort sagt: innholdet bærer preg av å ha blitt billigere.

Kombinasjonen bok og konfekt var mindre vellykket enn opprinnelig tenkt. Hell i uhell, kanskje. Ikke bra hvis det hadde blitt en vane hos lesehesten.

Men uheldig at Kong Haakon er blitt forandret. På samme måte som mange andre tradisjoner, holder man litt ukritisk på den – så lenge Kong Haakon var seg selv lik, ble den ikke sammenlignet med andre alternativer. Når produsenten endrer produktet, blir det naturlig å veie den opp mot andre, i inn- og utland. Da er det mange varianter som kan friste.

Så til neste høytidelige anledning? Da blir det Sfinx. Håper Nidar ikke har endret på noe!

Solsnu – vintersolverv

Et av mine tidligste minner er St. Hans-aftener hvor voksne irriterte meg ved å sukke tungt: “- Ja, nå har sola snudd – nå blir det mørkere for hver dag!” For en jentunge som nettopp hadde begynt å bade i sjøen, med en uendelig sommer foran seg, var dette uhensiktsmessig livsanskuelse.

Det mener jeg fortsatt. Min St. Hans-feiring skjer i fullkommen fornektelse av at solen er på sitt høyeste, og deretter kommer til å synke.

Men gi meg vintersolverv! Da er jeg opptatt av at solen snur, da! Korte, mørke dager og kulde til tross. I år skjer dette tirsdag 21. desember, kl. 23:38! Selv ikke julefeiringen kan overstråle dette himmelske mirakel! På baksiden av Aftenposten, i spalten for solens gang, begynner dagene rett etter nyttår langsomt, men sikkert å øke i lengde. Så er januar gått! I februar kjenner man igjen solen varme, og i mars kommer våren, med sildrende bekker og markblomstfunn.

Er jeg for optimistisk, mener du? Langt ifra! Jeg har bare en gang for alle bestemt meg for at jeg ikke kan bo i et land der det ikke er sommer minst halve året.

Og da trenger man å ta til seg litt definisjonsmakt! Hurra for våren!

Tynnbakkels

Kjært barn har ofte mange navn. Så også med dette meget tradisjonsrike bakverk. Tynnbakkels, heter det der jeg kommer fra i Romsdal. Andre steder er avletter, rømmebrød eller jernbrød/”jønnbrød” vanlige navn.

Dette er tørre, sprø, flortynne bakverk med lang historie bak seg. De ble stekt i egne dertil egnede jern. Disse  jernene er idag blitt antikviteter og samleobjekter, dyre og sjeldne. Jeg vet det, for jeg har prøvd å kjøpe et. Uten hell ennå. Så enn så lenge får det gamle krumkakejernet gjøre nytten – selv om baksten blir litt mindre enn den ideelt sett skal være, og mønsteret i jernet heller ikke er helt korrekt.

Vi bruker tynnbakkelsene som en avrundning av frokosten i julen. En stabel av disse står på et stettfat. Man tar en og en, smører – forsiktig – meierismør på halvparten av tynnbakkelsen, bryter den i to, og legger den usmurte delen over den smurte. Fantastisk lekker smak. Deilig med te til.

Oppskriften er enkel, ingen triks. Utfordringen med disse kakene er tiden det tar å steke dem. De stekes en etter en, i gammeldags manuelt jern. De skal ikke bli brune, bare lyse. Men knusk tørre må de være – og det tar tid… Ca 5 minutter bruker jeg, litt urutinert, pr kake.

Oppskrift på røre:

• 350 gram hvetemel
• 115 gram sukker
• 3 dl seterrømme
• 6 dl kaldt vann
• 1 eggeplomme

Alt blandes til en klumpefri røre, og stekes i jern som vendes på stekeplaten. Bruk svak varme, stek kakene uten å ha smør i jernet. Bruk ca 1 spiseskje røre  pr kake, press jernet sammen slik at kaken blir tynnest mulig. Vend jernet jevnlig, slik at kaken blir jevnt stekt på begge sider. Hvor lenge? Tja. Til de er absolutt tørre. 5 minutter tar det hvertfall for meg. Legg dem i stabel på rist. Oppbevar i tett boks.

Ta dem frem til festfrokoster. Og nyt dem, mens du tenker på at dette kanskje er blant våre aller eldste festkaker – før stekeovnen, før eksotiske kryddere og hevemidler gjorde sitt inntog.

Og skulle noen vite av et avlettjern til salgs, er det bare å ta kontakt!